Store forventninger

Det var med store forventninger jeg startet lesingen av Charles Dickens roman fra 1860, hvordan ville det være å lese en så lang og detaljert roman? – og Dickens som jeg ikke har lest siden barndommens svært forkorta utgave av Oliver Twist? Denne lesingen kan beskrives på samme måte som da jeg leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram. Da hadde jeg bestemt meg for at uansett hvor mange traurigheter jeg skulle lide meg gjennom så skulle jeg lese alt! – og så ble det som en besettelse, jeg kunne ikke få nok! Kontakten med omverdenen ble brutt og jeg levde på Helleneset og i Bergen til siste side var lest og lenge etterpå. På samme måte var det med Store forventninger. Møtet med Pip, hans herskesyke søster og hennes kloke og godhjertede mann Joe Gargery, var en flott opptakt til dette utrolige persongalleriet som boken inneholder. Pip vandrer rundt på myrene og her treffer han en rømt straffange som skremmer ham til å stjele mat og en fil til seg. Pip gjør det,  selv om han gjør det for å redde sitt eget skinn og han på dette tidspunktet, er en troskyldig og lettskremt gutt, så plager samvittigheten ham lenge. Straffangen blir tatt, men likevel er Pip urolig.

Pip blir tilkalt til Miss Havisham for å være lekekammerat til adoptivdatteren Estella. Miss Havisham er en rik og meget spesiell dame som ble sviktet av sin forlovede på bryllupsdagen og mange tiår etter går hun fortsatt i brudekjolen, bordet for bryllupet er dekket og hun er besatt av hevn. Pip blir betatt av  Estella  og hun på sin side, som er preget av  samværet med Miss Havishams ganske sære syn på livet, herjer  vilt med den stakkars Pips følelser . Men det er lysere tider i vente for Pip for han får vite av Miss Havishams advokat Mr Jaggers at han har en velgjører som ønsker at han skal “utdanne seg til”  og leve som en gentlemann. Advokaten kan på ingen måte fortelle Pip hvem denne velgjøreren er, men han får rikelig med penger og kontakt med Matthew Pocket som er Miss Havishams fetter og som kan hjelpe ham med utdanningen til  å bli en gentlemann. Han treffer også sønnen Herbert Pocket og disse to finner i hverandre en sjelevenn. Pip er overbevist om at det er Miss Havisham som er hans velgjører, men det viser seg at dette er ett av flere områder hvor Pip tar feil. Gjennom sitt nye liv får han se hvor fattigslig og armodslig på mange måter oppveksten hans var og han skammer seg over sin bakgrunn, noe som gjør forholdet mellom ham og Joe vanskelig. Men Joe  er en person med et stort hjerte, så han bevarer den lille gutten Pip i sitt hjerte og da den noe eldre Pip blir alvorlig syk er det Joe som pleier ham og ordner opp på både den ene og den andre måten. Han møter en av mr. Jaggers kontorister,  mr. Wemmick som har en munn som en brevsprek når han er på jobb og som er en helt annen jo lengre vekk han kommer fra kontoret.

Pip møter til slutt sin velgjører og dette er en helt annen enn han trodde og håpet. Han må ta et oppgjør med seg selv og sine holdninger og kommer på Dickensk-vis gjennom krisen som et bedre menneske. Romanen er full av merkelige personer og Dickens beskriver dem inngående. Det er utrolig hvordan enkelte av dem trer fram gjennom noen få setninger og blir levende. Jeg nøt beskrivelsen av omgivelsene, av Pips oppturer og nedturer og hvordan forfatteren klarer å framkalle dem som virkelige mennesker med både sterke og svake sider. En fantastisk opplevelse!

Januarlyrikk

Årets førtse diktsamling ble Korte dagar, endelause netter av Carol Ann Duffy. Hvorfor Duffy? Tja, jeg ble nysgjerrig da jeg bladde litt i boken, en tynn liten bok på bare 63 sider. Bokas originale tittel er Mean Time (1993) som hun fikk Whitbread Poetry Award for. Carol Ann Duffy ble utnevnt i 2009 til Poet Laureate som den første kvinnen, at hun er lesbisk er visst også en sensasjon. Men hva med diktene? De beskriver barndom og ungdom, referer til litterære personer og kommenterer hendelser i Englands politiske liv. Duffy er en engasjert og tydelig stemme og det tar sin tid å lese diktene for de inneholder så mange tanker og følelser at et par er nok om gangen. Hør på dette:

Valentinsdagen

Ikkje ei raud rose eller eit hjarte av sateng
Eg gir deg ein løk.
Det er ein måne innpakka i gråpapir.
Han lovar lys
Lik kjærleikens varsame avkleding.

Valentinsdagen har sine ritualer og tradisjoner, men her bryter hun kontrakten med de tradisjonelle gavene og samtidig er det her et løfte om noe mer og uforutsigbart. Slik er flere av diktene hennes med enkle, men kraftfulle uttrykk. Siden jeg nå er dypt inne i Charle Dickens og hans roman Store forventninger ble jeg nesten fra meg av begeistring da jeg leste diktet Havisham som nettopp referer til Miss Hamisham i romanen. Her synes jeg Duffy har grepet Miss Havishams sorg og raseri på en utrolig flott måte:

Høgt elska drittsekk-kjærast. Ikkje ein dag har gått
utan at eg har ønskt han død. Bedt om det
så sterkt at eg har mørkegrønne småsteinar til auge,
reip på handbakane som eg kunne kvelt med.

Gammal jomfru. Eg stinkar og minnest. Heile dagar
til sengs, skjelvande neeeeei mot veggen; gulnande
kjole, skjelvande viss eg opnar klesskapet;
den skeive spegelen, heilfigur, ho, eg, kven gjorde dette

mot meg? Raudbrune forbanningar som er lydar, ikkje ord.
Noen kveldar betre, den tapte kroppen over meg,
mi glatte tunge i munnen på han i øyret på han,
så nedover til eg plutseleg bit meg vaken. Kjærleik

er hat bak eit kvitt slør; ein raud ballong som eksploderer
i anskitet mitt. Pang. Eg knivstakk ei bryllaupskake.
Gi meg liket av ein mann til ei lang, sakte bryllaupsreise.
Tru ikkje at det berre er hjartet som blir k-k-k-knust

Det er Jostein Sæbøe som har gjendiktet samlingen og skrevet et svært informativt etterord. Han skriver blant annet om valg en oversetter/ gjendikter må gjøre og dette får meg til å lure på hvordan originaldiktene er. Dette er ikke problematisk å finne ut av siden de er skrevet på engelsk, så når leselista blir litt kortere så sjekker jeg nok opp. Boka går inn i Samlaget sin gjendiktningsserie og denne serien er det mye interessant å lese!

Ukas trening

Det er søndag og ukas trening kan oppsummeres slik: Mandag: støttekontakten og jeg hadde meldt oss på MRL (mage, rumpe, lår) på treningsstudioet. Vi møtte opp og stod fint i kø for å komme inn. Da så jeg til min forskrekkelse at alle hentet steppkrakker! Jeg som ikke skjønner hvordan man skal forholde seg til å gå fort opp og ned på en krakk! Instruktøren satte i gang og alle de andre for opp og ned av krakken, ikke bare rett fram, men på siden og kryss bak, oppå med begge bein og tramp, tramp ned i gjen. Etter ti minutter nektet hode og bein å ha noe med hverandre å gjøre. Skulle jeg fortsette? – 50 minutter til? No way, jeg gikk og kastet meg på tredemøllen og prøvde å huske hvordan intervallene skulle være – 4 minutter løping og 4 rolig tempo. Det ble ett minutt løping og rask gange til jeg hadde fått igjen pusten, men jeg gjorde dette mange ganger – så alt i alt var det ikke så dumt. Etter en stund prøvde jeg meg på apparatene, disse var jeg kjempeivrig på for noen år siden, men det var ikke så veldig moro. Da jeg syntes jeg hadde fått nok, gikk jeg for å finne støttekontakten, men hun hadde gått…. jaja – jeg kjørte hjem og flatet ut. Dagen etter oppdaget jeg at jeg tydeligvis hadde hilst på noen muskler som jeg ikke ante at jeg hadde, men ellers var formen bra. Gikk til og fra jobb i friskt tempo. Onsdag meldte jeg meg på ny time, men så gjorde jeg megatabben, jeg begynte å tenke på om jeg egentlig hadde tid til å trene(!) Veldig lite lurt, – resultat: meldte meg av. Torsdag var det seinvakt – hadde tenkt å kjøre til jobb, men husbonden hadde tatt med seg begge bilnøklene så den som gikk i hastetempo på jobb var jeg ( kan nesten regnes som trening) Fredag var det ny spinningtime, denne gangen med en annen instruktør som la inn en liten pause (hurra) og jeg var ikke like lilla i ansiktet som sist. Støttekontakten hadde kapret sykler slik at vi fikk litt vind fra viftene både foran og bak og timen gikk i en fei! Jeg har tenkt veldig på om jeg skal prøve med en liten joggeøkt ute, men været er svært lite motiverende og jeg tror jeg mangler både passende løpeutstyr (antakelig en veldig dårlig unskyldning)

I jula leste jeg i torsdagsvelegget til Dagbladet at man må se på trening som jobb. Ja, det kan hjelpe til med å unngå onsdagens tabbe – for jeg veldig pliktoppfyllende når det gjelder jobben. Et annet altenativ er hverdagsaktivitet, men jeg vet ikke om det kan regnes som trening? Hvor mye hyllerydding må man bedrive før det kan telle som en treningsøkt?  Ikke enkelt dette her.

“Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd”

Overskriften er et sitat fra boken Særoppgave, Livssynav Anders Johansen. Denne boken ble til ved at sønnen hans skulle skrive særoppgave og ikke visste hva han skulle skrive om, – ja,dette kan vi kjenne oss igjen i. Forfatteren satte sønnen på sporet ved å oppfordre ham til å skrive om et par av sine onkler som hadde vært med i motstandsbevegelsen. Sammen gikk de på jakt etter stoff. De fant ikke så mye i publiserte bøker og når de begynte å spørre ut gjenlevende familie viste det seg at de i liten grad var villige til å snakke om hva onklene hadde gjort.

De kalde historiske realitetene dreier seg om et mørklagt og omdiskutert kapittel i okkupasjonshistorien, nemlig kommunistenes bidrag til motstandskampen.Det handler om hvordan den kalde krigen ble forberedt under «den varme», og om hvordan kommunistenes innsats ble fortiet eller mistenkeliggjort etter krigen. Med dette konkrete stoffet som utgangspunkt anskueliggjør forfatteren moral- og historiefilosofiske problemstillinger i tilknytning til en fortid vi ikke kan gjøre om på. (Øystein Rottem, Dagbladet 2000.01.02)

Familien har laget et glansbilde av de som ofret livet for landet og ingen får stille spørsmål ved deres valg, men de vil heller ikke snakke om hvordan de var som mennesker før krigen. Forfatteren undrer seg over dette og gjennom sine undersøkelser finner han at under denne tausheten gjemmer det seg mange sår og fortvilelse både over tapet av nære slektninger, men og over hvordan samtiden behandlet de som hadde ofret mye under krigen. En av dem han snakker med holder på å bli dement, men når de snakker sammen om det som har vært kommer også virkeligheten nær og skaper sammenheng til fortid og nåtid.

På biblioteket er boken vakkert klassifisert under andre verdenskrig, men for meg er det viktigste temaet samtalens kraft, ordene som kan frigjøre fra skyld og angst, slik noen av personene han skriver om føler det. Boken tar også opp hvordan det usagte får sorg og savn til å stivne og bli uløselige knuter, men ved å snakke sammen og nærme seg hverandre med et oppriktig ønske om å få vite og forstå, kan mye frigjøres. Samtidig spør forfatteren seg stadig om slik tilnærming kan bli for enkel, noen opplevelser er så skrekkelige at de kan ikke snakkes døde og maktesløse, men møtet med det medlyttende menneske kan være en vei til forsoning med seg selv og sine omstendigheter.

Jeg ble oppmerksom på boka da forfatteren snakket om denne på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og jeg fikk lyst til å lese den. Boka kom ut i 1999 og er på litt over hundre sider, ser beskjeden ut, men rommer mange tanker som det er grunn til å tygge videre på.  Når jeg opplever slike møter blir jeg ganske matt med tanke på hvor mange utrolig gode, spennende og tankevekkende bøker jeg går glipp av – det er ikke ende på all bokskrivingen, sier Predikeren med andre ord, jeg vil aldri nå over alle, desto mer takknemlig bør jeg være når disse lykketreffene inntrer. Jepp – er det.

Skal 2012 bli lyrikkens og sakprosaens år?

Etter å ha lest Jimmen av Øyvind Rimbereid ble jeg veldig inspirert til å lese mer lyrikk.  Jeg har derfor satt meg som mål å lese minst 10 lyrikksamlinger i år. Jimmen ble lest i desember så den kan jeg ikke regne med, men med litt innsats så klarer jeg nok en i januar, selv om jeg har andre bøker på lista denne måneden og.  Jeg har også bestemt meg for at jeg skal mer sakprosa. Om hvilke tema har jeg ikke bestemt meg for ennå, men jeg tror det kan være oppfriskende å lese faglitterære tekster. Jeg skal dessuten samlese noen av “1001 bøkene” til Line og ikke minst følge opp Nordhordland Litterære Selskaps leseliste.  Dessverre eller heldigvis går det ikke an å sitte og lese hele dagen, så jeg må også bruke litt tid på trening, her har jeg et forbilde i Moshonista som er ute og springer hver eneste dag, for en energi og utholdenhet! Jeg har ikke noe mål om å etterligne dette, men mer trening enn det jeg utførte i desember kan jeg godt tåle. Ellers bør fotografering og familie få litt oppmerksomhet – tja og innimellom bør jeg absolutt gå på jobb! Når det gjelder min bloggaktivitet er jeg ganske fornøyd med innsatsen i fjor og har tenkt at jeg kanskje kan øke frekvensen noe, men i år skal jeg ta ferie fra bloggingen dvs i 2012 skal jeg levere minst 46 innlegg – det skal vel gå. – og da er det vel bare å gå i gang?

Dager i stillhetens historie

Den er vakker, tenker jeg, tvilen. Tvilen er  hovedpersonens følge i romanen til Merethe Lindstrøm. Gjorde hun det rette når hun gav fra seg barnet sitt, selv om hun var svært ung. Gjorde hun og Simon det rette når de sa opp hushjelpen Marija? Når de ikke fortalte om Simon sin bakgrunn til barna? Når hun slapp inn den fremmede i huset? Boka handler om et eldre ektepar som velger å ikke snakke om sin fortid. De forteller ingenting til barna. Simon holder på å bli senil eller vil han bare ikke snakke lenger? Eva lengter ut til mennesker, samtalen og kontakt med andre,men hennes manglende tillit til ordene holder henne tilbake. Når hun vil prøve å fortelle den yngste datteren om farens familie så finner hun ikke ordene og hun oppdager at Simon har prøvd å skrive brev til døtrene, men det ble med en kladd med mange forsøk.  De tre døtrene ønsker at moren skal søke faren inn på et aldershjem, men hun nøler og opplever at hun må gi ham fra seg på samme måte som hun ga fra seg sitt første barn. Dette er en lavmelt roman Lindstrøm har skrevet, men samtidig intens på en slik måte at du blir grepet og bare må lese videre. Språket er vidunderlig presist og det er mange setninger som bare er til å nytes. Får boka Nordisk Råds Litteraturpris, Ungdommens kritikerpris eller P2 lytternes pris den er nominert til alle tre? Ikke vet jeg, men uansett pris eller ikke, boka er vel verdt å lese!

2011- stats for my blogg

The WordPress.com  2011 annual report for this blog. Have I reached my goal of blogging each week? Almost! But thanks to you I have had more visitors in 2011 than previous years!

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2 200 times in 2011. If it were a cable car, it would take about 37 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Jimmen

Et dikt – står det uten på boka til Øyvind Rimbereid er det mulig å lese et langt dikt? Ja det er det! Denne boka er diktet/fortellingen om hesten Jimmen og kjørekaren hans. Boka er skrevet på stavangerdialekt og for meg var det helt nødvendig å roe ned og lese langsommere enn ellers. Det var i grunnen helt greit for Rimbereid skaper så mange bilder og steminger at det tar litt tid å ta de inn. Hesten snakker/tenker et gammeldags språk, kort og huggende mens kjørekaren snakker stavangerdialekt. Jimmen og kjørekaren kjører rundt i gatene i Stavanger og henter matavfall. Vi får bilder av en nær fortid der oljeaktiviteten også spiller en rolle. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris og det er vel fortjent. Rimbereid har laget en fasinerende og vakker fortelling gjennom dette diktet.

Spill; en dameroman

Sigrid Combüchen  fikk Augustprisen 2010 for denne boka og dette var en bok jeg hadde sett fram til å lese. Jeg ble ikke skuffet! Boka begynner med at forfatteren får et brev fra en av sine lesere, hun har kjent seg igjen på et familiebilde fra 1930-åra som er beskrevet i en av romanene hennes. Dette brevet blir begynnelsen til en brevveklsing mellom en eldre dame som bor i Sør-Spania og forfatteren som bor i nærheten av brevskriverens barndomshjem. Underveis utvikler dette seg også til å bli en roman om Hedda (brevskriveren) og hennes liv som nitten-tjueåring. Hedda slites mellom egne ønsker om å studere, bruke sine gode karakterer til å komme videre i verden og familiens behov for at hun er hjemme og hjelper moren først med far som er syk og så med lillebroren Åke som får kreft. Hedda er flink med hendene i tillegg til at hun er skoleflink og hun får til sist lov til å begynne ved Borg-White akademiet et tilskjærer- og sømakademi i Stockholm. Hun bor stusselig bak et forheng hos en fjern slektning og hun sparer på alt slik at pengene skal rekke langt. Broren Tom bor også i Stockholm og han lever og ånder for å lage film. Han har mer enn nok med sitt eget liv, men han tar Hedda med seg på filmsettet og hun får også prøve seg som kostymemaker og filmskuespiller. Hun får en kjæreste og beskrivelsen av hvordan lar begjæret overta for fornuften og “hva som passer seg” er fortreffelig gjort. Det som gjør denne boka til en spesiell leseropplevelse er forfatterens fortolkning av Hedda sitt liv og hva hennes valg førte til og på den andre siden brevskriveren Hedwig som mener at hun eier fortellingen som sitt eget liv og prøver å skrive forfatteren “til rette”. Sigrid Combüchen klarer denne balansegangen mellom de to stemmene, på den ene siden forfatteren som er opptatt av seg og sitt prosjekt og prøver å distansere seg til den virkelige Hedda (Hedwig). Brevskriveren på den andre siden er intenst tilstede og vil ha rett! Hvem av disse har retten på sin side? Språket er fantastisk, klart, ikke noen unødvendig – det er særlig en sekvens der Hedda kastes omkring av både begivenheter og sine egne tanker, hvor jeg antar at en mindre stringent forfatter ikke hadde maktet å lede leseren trygt igjennom. Flott gjort!

Vinterstengt

Når jeg arbeider i skranken på biblioteket legger jeg merke til hva som vandrer ut og inn av boksamlingen. En av de mer populære forfatterne er Jørn Lier Horst han skriver krim med politimannen William Wisting som sin helt og hovedperson. En dag i forrige uke kuppet jeg ventelista og tok med meg den siste boken hans hjem. Dette var et behagelig møte! Kjapt, lettlest og så spennende at boka var lest på et par kvelder og ventelista  led nesten ikke!  William Wisting bor i Stavern og arbeider på Larvik politistasjon. Dette grepet med å gjøre den geografiske plasseringen så eksplisitt er smart fordi de som kjenner området vil kunne se for seg hvor man er til enhver tid og de som ikke kjenner stedet får kanskje lyst til å ta en tur. (Det satte litt krydder på turingen en sur ettermiddag, når min sønn fortalte at: oppi her bor Harry Hole, – for eksempel) Tilbake til Vinterstengt der vi først treffer Ove Bakkerud skal ha en rolig helg på hytta før han stenger for sesongen. Han finner hytta endevendt og alle verdisaker er borte. Han lurer på om det flere som har hatt innbrudd og begir seg til naboen, der har noen også brutt seg inn, men her er det blod over alt og et lik. Politiet blir kontaktet og det er her Wisting og hans medarbeidere entrer scenen og en spennende historie om ran for å holde sulten fra livet, narkotikatrafikk, utsletting av vitner og politiets møysommelige arbeid for å nøste opp trådene begynner. Fortellingen har tråder til Danmark og Litauen og Wisting må reise til Vilnius for å prøve å komme i kontakt med familien til ett av ofrene i denne krimgåten. I Vilnius møter han både politi og gangstermiljø og forfatteren prøver å gi et mer nyansert bilde av hvorfor folk stjeler fra rike nordmenn. Det er kanskje et synspunkt man kan ha i bakhodet, men forbrytelsen blir vel ikke så mye mindre av den grunn? Wistings journalistdatter Line spiller også en rolle i denne historien. Hun har gjort det slutt med kjæresten og for å gi ham noen dager til å komme seg ut av hennes leilighet, flytter hun ut til en hytte familien nettopp har arvet. Vekslingen mellom politilivet i Larvik og Lines dager på hytta skaper fine kontraster synes jeg. Men det blir kanskje litt for tydelig at her ute vil det skje noe og som leser tenker jeg mer på hvor dramatisk blir dette, enn hva som er funksjonen i akkurat denne delen. Jeg anbefaler gjerne denne boka til en som vil lese en klassisk krim, flott bok.