Syngja

Jeg begynte å lese denne prisbelønte boka til Lars Amund Vaage med forventning om å bli underholdt. Jeg visste det var mange som stod på ventelisten på biblioteket for å lese denne og jeg leste vel med en idè om at boka ikke kom til å ta så lang tid, den er på vel to hundre sider. Det jeg fant var en bok som krevde at jeg som leser satte ned farten, møtte boka på dens egne premisser og tok den tiden det tok å lese sidene, la ordene og bildene teksten fremkalte snakke til meg. Det var en krevende reise, på langt nær så krevende som hovedpersonens selvpålagte oppdrag: å skrive om sitt autistiske barn og livet med henne i familien og i samfunnet. Det var krevende på den måten at forfatteren lar det lavmelte, dyptpløyende språket igjen og igjen skildre utenforskapet han føler overfor datterens verden, det som hun ser og oppfatter. Han skriver om personene i boka bare som bokstaver G – datter, T – kone og mor til G, F – en fiktiv venn, L – ny kone og denne distansen som han da skaper, gjør at romanen blir mer virkelig og mer biografisk på et vis. Det er datteren som er «objektet» for hans leting etter seg selv som far. Forsøkene hans på å finne ut hvordan datterens verden egentlig er, hva hun forstår og husker og hva som lager minner hos henne. Han forteller om sin familie, men gjør forsøk på å skåne dem for gjenkjennelse og det lykkes vel for alle som ikke kjenner ham godt. Det tok lang tid å lese denne boka, språket er vakkert, men temaet opplevde jeg som så dystert at den begeistrede følelsen uteble. Det er en viktig bok og nødvendig å lese, men de som søker underholdning bør nok søke et annet sted.