Svindel og multelikør

Silke forlag sendte meg denne boken av Catharina Ingelman-Sundberg. Boka handler om fem pensjonister som bor på aldershjemmet Diamanten, hjemmet er styrt med fast hånd av Birgitta som sammen med eier og sjef Ingmar vil tyne mest mulig ut av beboerne. Ja, for beboerne har et ganske greit liv helt til eieren finner ut at han kan tjene mer ved å skjære ned på utgiftene og passivisere beboerne. Dette får de fem, som forøvrig er glade i å synge og stadig ute på tur for å synge for andre pensjonister, til å reagere kraftig. De ser et program på TV om hvordan forholdene i svenske fengsler er og finner ut at dersom de gjør en forbrytelse slik at de kommer i fengsel, vil alt bli så meget bedre. Det er Märtha Anderson, tidligere gymlærer som er ideutvikleren og sammen med Oscar «Lynet» Krupp, tidligere elingeniør og verkstedeier, Anna-Grete Bielke, tidligere bankekspeditør, Stina Åkerblom, tidligere husmor og Bertil «Riva» Engstrøm, tidligere sjømann planlegger de og begår et tyveri av to malerier på Nasjonalmuseet. Erfaringene fra yrkeslivet kommer godt med for skal man begå en kriminell handling er det nødvendig å være i god form – i hvertfall klare seg uten rullator. Det er nødvendig å kunne mekke på rullatorene, trillebagger og ikke minst kunne noe om elektrisitet. Å kjenne rutiner i banken, pengetransport og ikke minst kunne telle penger med lynets fart er heller ikke ueffent. Når man skal skjule tyvegodset så kan det være lurt å ha gått på mange malekurs og ha erfaring fra forskjellige hobbyaktviteter og ikke minst i sjømannslivet lærer man mye om knop og spleis.

Det er en fornøyelig historie, men jeg synes dette er noe mer enn de mange romanene om eldre menneskers tildels underlige og lattervekkende liv. Forfatteren skriver om eldre menneskers lengsel etter kjærlighet, et liv som er godt å leve, frihet til å leve som man ønsker og ikke bli dirigert og hersjet med av egne barn, velmenende slektninger og pleiepersonale.  Jeg tror nok at de fleste eldre har her i landet har gode forhold, men det jeg synes er bra med denne boka er at forfatteren sier noe om hvordan det føles å bli betraktet som lett rotete, ikke helt orientert om dagens samfunn og heller en byrde enn en  ressurs. Det som drar noe ned er at den er altfor detaljert, den hadde tjent på å være ca hundre sider kortere og ingen må finne på å tro at dette er en krim! Skal du lese lett og fornøyelig en periode, ja, da kan denne være et av valgene.