Drep ikke en sangfugl

Det er Lines Bibliotek og venner som samleser Harper Lee´s bok Drep ikke en sangfugl fra 1960. Hun fikk Pulitzer prisen for boken i 1961 og den ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen som advokaten Atticus Finch, Peck fikk Oscar for denne rollen. Bokens forteller er Scout Finch, seks år gammel når fortellingen begynner og ni når den avsluttes. Hun bor i en liten småby i Alabama sammen med faren, broren Jem og husholdersken Calpurnia. Romanen er betagende, ikke fordi den er så vakker, men på grunn av fortelleren Scout eller Småen, som det norske navnet blir, som gjennom sin naive men reflekterende stemme som gjør at jeg blir berørt og må lese videre. Småens blikk på naboskapet, forholdet til broren og hennes forsøk på å forhandle seg ut av skolens tvangstrøye er fornøyelig. Det som derimot er skremmende er den aksepterte rasismen i byen og lynsjestemningen når Tom Robinson, en farget mann blir anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Forholdet mellom søsknene er fortrolig, selv om forfatteren får fram at når Jem blir eldre så vil han være i fred fra lillesøsteren og alle som har søsken har vel noen minner fra barndommens kamper. Småen og Jem har en venn Dill som kommer på besøk om sommeren. Dill er med på å utvide deres beskyttede verden og vi mer enn aner at Dill har et tøft liv resten av året. Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest boken? Relasjonene mellom Småen, Jem og Atticus, sterk og tydelig. Refleksjonene om menneskeverd uansett bakgrunn, økonomisk, sosialt eller kulturelt. – og mens jeg skriver dette lurer jeg på om jeg er fanget inn i We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.– 

Det er flott skrevet og tenkt i The Declaration of Independence.  Småen er i ferd med å utvikle disse tankene og ser etterhvert hvor vanskelig de er å leve etter og hvordan mennesker omkring henne og hun selv feiler. Det er en fin avslutning når hun står på verandaen til Boo (herr Arthur) og ser sin verden fra hans ståsted. Det var flott å lese denne boken, kan bare anbefales!