Bildet er tatt fra en konsert som Fynd hadde i Nordgardsløa i midten av oktober. Flott konsert, men bildet er jo ikke helt bra… det er vel noe med blenderen eller noe slikt som jeg ennå ikke har helt fått med meg??? Nå har noen funnet ut jeg at jeg skal gå på kurs for å lære litt mer om det tekniske  ved fotografiapparatet, så i mårå skal eg byrja på eit meir komplisert liv, trur eg. Håper det blir mer moro enn html-koder, rydding på kontoret, oppvask, føre regnskap, kassere bøker…. tja , i det hele tatt mer moro! Det er vel ikke for mye forlangt?

Det er da ingen som driver med spontanplanlegging? Joda, når deadline for å leve stoff til annonse er noen minutter unna eller når noen har sett hva du har skrevet i annonsen og så spør hva dette egentlig betyr – da driver man med spontanplanlegging! Jeg har selvsagt ingen andre bibliotekarkolleger som gjør noe slikt, men å skal en stakkar gjøre da? De gangene det har vært påkrevet med slik plutselig planlegging, har dette dessverre ført med seg mye arbeid for mine kolleger. Særlig de gangene hvor jeg har planlagt, reist vekk og de har måttet gjennomføre…. Straffen min har da vært at jeg har blitt minnet om disse episodene hver gang jeg har prøvd meg med: kanskje vi skulle… Denne gangen skal jeg ikke reise vekk, men de fleste på jobben er likevel involvert i tiltaket. Det  er feiringen av den Internasjonale Teddybjørndagen som står på. Jeg hadde trodd det skulle gå fint å slippe unna med en litt bamsefokusert eventyrstund, men – neida! En barnehage skrev en e-post og lurte på hva Den Store Bamsefesten var. Det var her spontanplanleggingen ble satt i verk! I morgen skal det synges, serveres bamsemat (det var en ganske bestemt føring på at det skulle være sunn Bamsemat – altså ikke Bamsemums og whisky denne gangen), leses eventyr og ha navnekonkurranse for å gi navn til en foreløpig navnløs bamse. Jeg har luftet tanken om at vi skulle lære oss Balo´s dans fra Jungelboken, men ingen vil og ingen vil prøve å få tak i bamsekostyme. Siden jeg er en ekstrem fredelig person har jeg avstått fra å gå ut på Biblioteknorge og spørre om noen kan låne meg en bamsekostyme, like greit kanskje når man tenker tilbake på reaksjoner på andre spørsmål som har blitt stilt. Da er det vel bare å ønske oss selv og alle andre som skal feire: La det stå til – og håp på det beste!

Jeg har i et lettsindig øyeblikk sagt at jeg skal ta en tur til Osterøy og presentere noen barne- og ungdomsbøker for skolebibliotekarene der. Så nå har jeg kastet meg over lesingen! Jeg har tidligere lest mengder av barne- og ungdomsbøker, men de siste årene har det blitt heller lite av dette. Nå prøver jeg å finne bøker fra “ikke så lang tid tilbake” og bøker som jeg synes det er OK å snakke om. Den første delen er grei, forfattere skriver jo så det kviner etter! Den andre delen er mye vanskeligere! Nå holder jeg på med Den usynlege kona og andre forunderlege folk av Terje Jonassen, utgitt på Samlaget fra 2008. Jeg har sjekket et par blogger og begge er begeistret for boka. Er det jeg som ikke har snøring på hva unger synes er morsomt? Boka handler om ekteparet Adrian og Brynhild, Adrian er en tøffelhelt og kona Brynhild styrer på. Den første fortellingen handler om da Brynhild blir usynlig, da jeg leste den tenkte jeg at dette er jo morsomt, egentlig, det var bare synd at hun ble synlig igjen uten noen spesiell grunn! Jaja, neste fortelling – da blir huset innvadert av spøkelser, men her er Adrian situasjonens mester og klarer å lure spøkelsene vekk fra huset deres igjen, riktignok med hjelp av en DVD-spiller og Kaptein Sabeltann. Nå er jeg midt i fortellingen om da Adrian har gått seg bort og trer inn i fortiden, men mens jeg leser dette begynner jeg å bla for å se hvor mange sider det er igjen av fortellingen. Dette er et meget dårlig tegn, da har jeg begynt å kjede meg… jeg har faktisk også lest slutten for å se hvordan det går, når dette skjer har jeg omtrent bestemt meg for å legge boka fra meg… Men, nei denne gangen skal jeg holde ut, tror jeg.

Da var det andre boller å lese Atle Hansen sin siste bok Den svarte oksen. Den er skummel og har en så intens spenning at jeg er glad det var dagslys og lenge til kveld og tussmørke. Nå håper jeg at det skal dukke opp noen flere slike supre leseopplevelser i min ferd mot et passe utvalg til ostringene.

Jeg hadde gleden av å være ordstyrer på Nettverket Ord & Bilde sitt seminar på Nasjonalbiblioteket den 10. og 11. september. Det er lenge siden jeg har følt meg så lykkelig over å være med på et seminar. Flinke forelesere, godt forberedt og jeg lærte noe nytt i hvert innlegg. Da vi planla dette tenkte vel ikke bare jeg at dette blir bra, men at det skulle bli SÅ bra var det ingen av oss som ante. Islenderen Bjarni Hinriksson snakket om kunstnergruppen Gisp, påvirket av Disney men med sitt meget selvstendige uttrykk. Tiina Pystynen som snakket om sine egne bøker om kjærlighetens vilkår. Og Hans Ivar Stordahl som på superkort varsel snakket om Manga, det var imponerende! På det første seminaret Nettverket arrangerte var det en av deltakerne som etterpå sa til sin arbeidsgiver: Jeg er så takknemlig for at jeg fikk delta. Sånn føler jeg det og, jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte alle disse flotte menneskene, høre noe av det de kan og lære noe nytt! Kanskje det ikke passer seg å være så happy for eget arbeid, men jobben min var å legge til rette, foredragsholderne gjorde jobben – den skal de ha all ære for!

September – denne måneden der jeg tror jeg skal få hue over vannet, tid til å gjøre alt jeg har lyst til og i tillegg lese uendelige mengder med herlige bøker! In your dreams! Jeg vet jo det, men jeg tenker alltid at hvis jeg legger en liten timeplan for ettermiddager og kvelder, så burde ting falle på plass? For eksempel lesing, hvis jeg nå ikke leser mer enn en time hver kveld, burde jeg jo få tid til noe annet? Og hvis jeg bare jobber med Ønskebok ting bare litt hver dag, burde det vel bli plass til litt pusling med andre saker? Og med andre saker, mener jeg absolutt ikke rydde, vaske, støvsuge, lage mat, sove…. nei, gjøre kjekke og morsomme ting! Men jeg er så enkel å avlede! Hvis gemalen sitter og ser på TV og roper : Dette må du se! –  så styrter jeg avsted for å få med meg dette spektakulære. Går jeg da tilbake til det jeg holdt på med? Neida, her blir dama sittende og glemmer alle fikse planer. Gjennomskuer jeg ikke meg selv? Joda, men gjøre jeg noe med det? Neida, en eller annen rufsete unskyldning dukker opp i hodet – og der sitter jeg. Jeg er vel ikke slave av mine egne planer, vel?

Mange synes mandag er en skrekkelig dag. Helga er over og mange, lange arbeidsdager ligger foran. Men er ikke egentlig helger litt oppskrytt? Mine helger er for tiden overlesset med ting som bare MÅ gjøres eller besøk som jeg enten må gå i eller motta. Å legge seg på sofaen og la timene drive av sted er utelukket. En mandag derimot gir muligheten til å komme hjem fra jobb, synke ned i sofaen, klage høylytt over hvor sinnsykt travelt det var på jobb og bli liggende! Ingen ville finne på å jage meg opp i sittende stilling eller gjøre noe, jeg må jo hvile ut til neste arbeidsdag! Enda bedre er det når jeg har hatt seinvakt, da er det ferdig middag, kaffe og utflating foran TV-en. Jeg kan til og med tillate meg å være litt utslitt på tirsdag og! Nei, mandager er underkjent som en dag til å nyte!

I vår bestemte biblioteksjefene i Nordhordland at vi skulle lese nynorsk voksen skjønnlitteratur fra 2008 eventuelt også fra 2009 (dvs. det som var utgitt på våren). Vi fordelte noveller, antologier og romaner mellom oss og mitt lodd ble da en antologi Markér som ulest og romanen Frædg av Lars Ove Seljestad. Det var interessant å lese antologien med tekster av folk som er i begynnelsen av tjueåra. Mest observasjoner fra dagliglivet, relasjoner mellom mennesker, så vendt mot oss og vi, deg og meg. Gjenkjennelig for meg – og det er jo betryggende. De snakker ikke et språk som er fremmed, men burde de ikke det? Burde ikke unge mennesker snakke et ungt språk, et språk som provoserer meg – om ting som jeg ergrer meg over? Men nei, de snakker om det samme som meg, skriver om du og jeg, aksept og frykten for å bli utstøtt. – og jeg som hadde forventet å bli støtt, provosert, er bare forundra. Er det slik å være i tjueåra nå, så vendt mot sitt eget, så snilt, så fredelig?

Da er det andre boller å lese Frægd med sønn, far og bestefar i hovedrollene. Epletrær og griseslakt som ingredienser og selvsagt en uendelig påpeking av hva som gjør en gutt til mann ( stikke ut øye på bestevennen sin og slakte gris). Jeg må innrømme at jeg ikke har kommet så langt i boka ennå, og at jeg sliter med motivasjonen til å lese alt. Idag fant jeg en mulig løsning: hvis jeg leser boka som en samfunnskritisk komedie – så kommer jeg nok igjennom resten og! Det er sikkert urettferdig mot forfatterens intensjoner, men når forfatteren har sendt boka ut i verden, så må man regne med slike anslag. Det er strevsomt å lese det andre har pålagt deg, og særlig når man har en frist… og ikke er det eksamen engang!

En annen ting som som plutelig svever gjennom hodet: Er det et tema å skrive om epler i år? I Frægd leser vi om Torstein epler og forsyne meg har ikke Øyvind Torseter skrevet en bok som heter Gravenstein (kommer i midten av september)!! Hvem vet kanskje kommer vi nå inn i en strøm av romaner og fortellinger som behandler frukt og grønt i et skjønnlitterært perspektiv?

Her har ukene rast av sted uten at det har blitt skrevet et eneste bloggord… Ille sak, men kanskje blir det bedre når sommeren går mot ferieslutt for gemalen og “alle” ting man gjorde før juli hekter seg på igjen? Ferien var herrrlig, noen dager hos opphavet, tre uker i Spania og noen dager på Sørlandet – og så var det plutselig over. Jeg har lest Murakami: Kafka på stranden, det var sommerens høydare! Lysten til å lese flere av hans bøker ble ikke mindre av denne opplevelsen, surrealistisk fortelling, men nydelig! En annen kjekk leseropplevelse var Jane Austen: Mansfield Park i Penguin Classic utgaven. Jada, jeg tok meg tid og leste forord, introduksjonen og etterordet, strålende artikler om romanen, persongalleriet og boka satt inn i sin samtid – meget glupe forskere og interessant! Det ble jo lest andre bøker og, men de var ren underholdning og ingenting å huske på etter noen dager. Nå skal det snart leses nynorsk for å ha noe å presentere for mine kolleger, det gjelder å ta seg selv i nakken (prøvde det på jobben idag, men det ble ikke noe kraft i grepet – prøv selv!) – mentalt nakkegrep er kanskje bedre? Altså, i morgen får jeg lese litt nynorsk, trur eg…

Har nettopp lest ferdig Stormfulle høyder og det var ganske så fasinerende, men midt i lesingen er det noen forstyrrende elementer som dukker opp i hodet mitt, for eksempel  Kate Bush som kviner den derre låta. Da var det ikke så enkelt å koble fra og nyte teksten. Andre forstyrrelser er tanken på de skrivende damer på denne tiden. Søstrene Brontë og deres liv, var det slik vi leser om eller er det en regisert utgave? Vi kan vel ikke komme på innsiden av livet slik det var, og forestillingene mine er ganske sikkert overromantisert. Hver gang det har vært et program om disse søstrene på TV har jeg sittet klistra og sett på, men hvilket inntrykk gir 50 minutter av et liv? Jo, de dramatiske høydepunkt selvsagt, men hva med det daglige liv? Vi hører at de leser og skriver, leser opp for hverandre og skriver videre. Men hva så? En annen verden, en verden med mindre forstyrrelser kanskje? Jeg bare prøver å forstille meg et så stille liv, nei, det går nok ikke, ikke denne gangen heller.

Jeg har egentlig visst det lenge at jeg er nettavhengig, dvs. jeg klarer godt å ikke sjekke e-posten hver dag, ikke sjekke alle kjekke blogger, twittre  og flickre flere ganger om dagen (tenk det!). Men dersom jeg vet at jeg ikke kan! Hjelp, da føler jeg meg uttafor, gjenglemt, i bakevja og innesperret. Slik var det i går, da hadde noen koblet inn en ny nettverkskabel og denne skapte røre i min kjære Macs oppfatning av hva som foregikk her. Nå har nervene fallt på plass igjen for kabelen ble koblet fra, mor kom seg på nett og kabelen ble koblet på igjen. Da traumet var på høyden i går, fant jeg ut at her måtte jeg grave fram min gamle Compaq. Etter litt batterilading, harking og blinking kom den seg stødig på nettet og tuslet gjennom diverse øvelser, men så laaaaang tid det tok! Den var en redning i går, men livet er kjekkere med en liten og ganske rask Mac – må si det, ja. Spørsmålet er om jeg skal tørre å koble meg fra i det hele tatt, jeg får følge reklamen Keep connected – inntil videre.